Birken - en syk, syk verden

Helt siden jeg våknet litt før klokken syv i dag tidlig har jeg hørt lyden av hvinende sykkelbremser utenforvinduet.. Nærmere 15.000 syklister skal det være her i dag. Jeg tror ikke noe på det. Det må være dobbelt så mange. Det er syklister OVERALT!

Det verste er at vi snakker ikke vanlige syklister i en treningsbukse, regnjakke og med tursekken på ryggen, full av kakao og kvikklunsj . Jeg har ennå ikke sett en eneste person uten ordentlig sykkelbukse, matchene (ok, ikke alltid matchende da..) sykkeltrøye, dyre terrengsykler og briller og hjelmer fra øverste hylle. Jeg tror det er kremen av norsk terrengsykkelsport som virrer rundt utenfor vinduet mitt nå..

Ved frokostbordet i dag tidlig var det en som sa: "17% av de som er med her har en sykkel som koster over 30.000 kroner..."

Jeg tror de fleste av de med de dyreste syklene, allerede er godt på vei over fjellet. Da jeg var ute og sjekket forholdene ved start tidligere i dag, så var gjennomgangsmelodien ikke til å ta feil av. Stort sett menn i 40-årene, med nyvaskede sykler og som ikke viker en tomme for noen som kommer gående i veien for dem. Og med et ansiktsuttrykk som er så innbitt at du lurer på hva som egentlig er i ferd med å skje her..

En venninne sa akkurat "Det er jo bare deg og sykkelen. Det klarer du:)" Og hun har jo selvsagt helt rett! Jeg var i ferd med å bli litt nervøs, og få det innbitte ansiktsuttrykket selv, men når jeg tenker meg om, så er det jo ikke første gang jeg skal sykle. Det er bare å sitte og tråkke, slik jeg alltid har gjort..

Så får vi se om det er flere som har samme tankegang her ute på Rena.. Men jeg er redd brorparten kommer til å flakse rundt som hodeløse høns i en slags sykkelpsykotisk komatilstand. Derfor er fremdeles min oppfatning at Birken-deltakere flest lever i sin egen syke, syke verden. Akkurat som jeg kommer til å gjøre om en 15-20 år...