Pass deg, Northug!

Okey. Han skal få gå i fred og ro nå i Vancouver, men om fire år holder det ikke slå en gammel mann som Thomas Alsgaard med et drøyt minutt på 15 km., Petter. Da må du opp med tempo, for å hinder BirkenAlex i å ta gull.

I hvert fall hvis Berntsen fortsetter å pushe meg rundt i løypene i Drøbak, i det tempoet han gjorde i det. (At han ikke skal gå Birken på ski, er helt latterlig...)

Makan!

Bernts: "Vi kjører intervaller. Fire runder (a 3 km.) med to minutter pause mellom hver. Jeg kjører på 85% puls."

"Greit" svarer jeg eplekjekt, før jeg skjønner hva han har sagt. At vi skal kjøre runder på 85% av hans puls, betyr at må ligge på en 140-150% for å holde følge.... Men det er for sent. Berntsen er allerede på vei nedover bakken og jeg må bare kaste meg på stavene.

Heldigvis har jeg bedre gli, og sklir elegant opp på siden av Bernts både i bunn av den første og andre bakken. Men så begynner det å skorte på kreftene. Jeg biter meg fast, men ryggen forsvinner bare lenger og lenger foran og med tre motbakker på rappen så tar glepptakene knekken på meg.

På andrerunden er jeg frakjørt allerede før den andre nedoverbakken. Innsatsen og viljen er der, men teknikken er nå totalt fraværende. Det blir en sliterunde.

På tredjerunden er Berntsen borte allerede før jeg får startet. Jommen sa jeg hare... Nå er teknikken på plass igjen, men innsatsen og viljen er borte. Det blir en seig runde i nærmest turtempo.

Jeg går aldri ut på fjerderunden. Berntsen henter meg inn med en runde og det er på tide å finne bilen..

Godt at det fremdeles er 57 dager til Birken. Og fire år og ca 20 dager OL i Russland..

bakglatt.no

Dagens erfaring 1: Smøreegenskapene er ikke verdensklasse. Vurderer nettkurs, eller ansettelse av privat smører.

Dagens erfaring 2: Det er ikke lyst nok til å gå på ski kl. 07.35 om morgningen. Vurderer å stå opp senere i morgen...

Dagens erfaring 3: Det er jævlig kjipt å bare ha nedoverbakke den ene veien, og så bare ha motbakke hjem igjen. Har allerede bestemt at det blir annen løype neste gang.

Teknisk: Det blir lange 54 km...

Form: Ukjent

Nå begynner jeg å komme på hæla

Våkner til følgende MMS i dag:



















"Da er jeg klar for en skitur i marka. Og du?"

Jeg skjønner ikke helt hva som har truffet meg. Kroppen er støl etter gårsdagens tur på Elixia og når jeg ser på klokka så skjønner jeg at jeg har sovet litt lengre enn planlagt - igjen...

Jeg må se på MMS'en igjen. Faen, han er ivrig!! Min første tanke er at nå begynner jeg virkelig å komme på hæla, og er i ferd med å styrte ut av senga for å rekke en treningsrunde før jobb. Men dyna holder meg igjen og jeg slår meg til ro med at han sikkert bare går en kort rolig runde..

Etter litt sløving på nettet, og en treg frokost, skjønner jeg hvor feil jeg kunne ta, når dagens andre MMS tikker inn:



















"Mariholtet sportsstue. Har gått ca. 2 mil. Og er halvveis."

Nå ER jeg virkelig på hæla! Ordentlig i bakleksa har jeg havna nå. Pappa kommer til å lage hakkemat av meg på Birken, hvis dette fortsetter.

Nei, nå blir det ut å gå i kø i nordmarka i morgen..

Tre skiturer og eget smøreteam

På tide å børste støv av siden her igjen...

Det er ikke til å skyve under en stol at treningen jeg har lagt bak meg den siste måneden ikke er mye å skryte av, men jeg har heldigvis fått utrettet noe fornuftig den siste tiden.

Etter fjorårets sesong satte jeg bort skiene mine på et "skihotell" på Siggerud, i håp om at de skulle komme nyrensede og ferdigpreppa tilbake før årets sesong. Men den gang ei. Midt i desember'09 dukker skihotellets eier opp på døra hjemme hos mor i Ski, med skiene. Litt sjokkert blir jeg når jeg ser at klisteret, fullt av granbar, fremdeles sitter godt på sålene under begge skiene.

Da er det selvsagt bare en ting å gjøre, og det er å sette sammen sitt eget smøreteam. Dermed bar det opp i smørebua på Finstad der far måtte frem med julegavene (klisterfjerner, skrape og glider) for å få renska plankene.

Ettersom jeg ikke vet hva slags treningsgrunnlag Hauken har om dagen, så ser jeg på pappa som min sterkeste utforder i Birken pr. dags dato, og jeg tenkte derfor det var sjakktrekk å la han stå nede i en trang bod, fullt av glidergasser og annen skit som gjør at han blir litt mer tungpusta. Fullt så rutinert var det nok ikke å dra fra skiene uten tilsyn, når det er en av konkurrentene som arbeider med dem. For alt jeg vet så kan han ha lagt et tynt gruslag under voksen...

Uansett så så i hvert fall skiene ok ut da jeg hentet dem, og jeg mistenker han faktisk for å ha gjort en ærlig jobb. Og det er da jeg begynner å lure. Er han så selvsikker på egen form og treningsgrunnlag at han ikke trenger å sabotere for meg?! Kanskje burde jeg kjøpt skibriller som dogger, i julegave til han allikevel...

Som den erfarne? treningsmannen jeg er, så vet jeg at man ikke skal åpne sesongen med for hard trening. Derfor ble årets juleferie åpnet med 4-5 dagers lett snømåking, før det bar opp på Venabygdsfjellet.

Ingenting er som å starte skisesongen med tre dager i sola på fjellet. Og det er her mitt smøreteam blir komplett. Lille nyttårsaften var det duket for sesongens første skitur og godeste Henrik Berntsen måtte trå som smører. Akkurat slik han fungerte som mekaniker før sykkel-Birken i fjor høst.

Uten at jeg skal være for sikker, så tror jeg det ble to lag med blått og et tynt lag med blå extra oppå. Skiene satt, men teknikken var det så der med.

Fire mann, to i elegant diagonalgang - to med stabbeste turteknikk, dro deretter ut på tur. Uten verken mat eller drikke...Det anbefales ikke, når du ender opp med å gå 25 km...

Men jeg velger å fokusere på lyspunktene. Teknisk sett er det mye å hente, men toppnivået er ganske høyt. Jeg kan forsere en bakke som Frode Estil, men i nedoverbakken like etter, på gelébein, ender det da ofte med klønete fall. Men ett fall på 25 km velger jeg å se som positivt. Med samme gjennomsnitt i Birken, vil jeg bli nødt til å spise snø kun to ganger! Den generelle utholdenhetsformen trenger vi egentlig ikke snakke om ennå, men jeg kan avsløre at det er mye å jobbe med på de 65 dagene som gjenstår til 20. mars...

Dag to på fjellet ble tilbrakt på Kvitfjell, der telemarksskiene fikk kjørt seg. De fikk faktisk så hard medfart at vaieren på den ene bindingen røyk tvers av. Moro for unga...!

Dag tre var det dermed på med langrennsskiene igjen og duket for tempoetappe. Hvor langt vi gikk aner jeg ikke, men vi ble klokka inn på 42 minutter.. Først i mål? BirkenAlex! Hvorfor? Fordi han er sleipere enn Northug...

Etter å ha spilt sliten i store deler av rennet, ligget helt bakerst og latt Panser, Perry og Bernts dra i bakkene, smelte BirkenAlex uventet til på toppen av den siste bakken og langet ut de siste parhundre meterne til mål. Syra, blodsmaken i munn og hjertepumpa hadde for alvor meldt seg da den siste utforkjøringen inn på "stadion" kom, men med lavt tyngdepunkt og vilje holdt jeg med oppreist denne gang.

Perry hadde skjønt alvoret for sent og måtte nøye seg med sølv. Panser fikk først fart på skiene da han ble innhentet av Perry, mens Berntsen aldri virket å skjønne alvoret og måtte ta til takke med plassen utenfor pallen.

Vel hjemme igjen har det blitt en eneste tur - på golfbanen på Oppegård for en drøy uke siden. I gode 18 minus, med to mildt sagt klønete fall og dårlig preppa løype, så er det egentlig ikke mye positivt å hente ut av den runden.

Ryktene går nå på at far har fått kjørt gode økter i marka og begynner å planlegge lengre turer i helgene. Når det gjelder Hauken så vet jeg lite, men jeg har fått for øret at alt snakket om slalåm og afterski i Alpene egentlig bare er cover for en hard treningsuke i perfekte trikkeskinnespor i høyden.

For å måle krefter utforder jeg derfor både pappa, Hauk0 og alle andre til 30 km klassisk i Østmarksrunden lørdag 6. februar. Grini-gutten er du klar? Det er lov å gå 15 km og...