Aldri igjen

Men jeg slo i hvert fall Martin med 11 sekunder, og holdt unna for en jagende far.

Rise and shine

Solfrokost inne og sol ute. Det lover godt, men vi gleder oss uansett mest til vi sitter i bilen på vei hjem fra Lillehammer.

Martins smøreskole..

Brenn inn grunnvoks, sett skiene ut i dryppet fra taket. Vent 30 min før du tar inn og tørker av med dopapir. Fiks ferdig is i rubben på under én time:)

Det siste måltid..

Da har vi hentet startnummer og blitt loppa i sportsteltet. Sekkene er fylt med energibarer og vi inntar vårt siste reelle måltid før det smeller. Vestens tørreste kylling er fortært med en god dose ketsjup. Hauk0 og pappa prøvde seg på biffsnadder med bernaise. Reale Birken-kost med andre ord.

Umulige smøreforhold - akkurat det jeg trengte

"Bjørnar Myhre i Swix vil foreløpig ikke gi tips for morgendagen men sier det er særdeles vanskelige forhold akkurat nå."

Det er ikke akkurat lystig lesning på Birkebeiner.no i dag...

"- Nå er det rubb/klisterføre fra Rena til Skramstad. Videre over fjellet er det voksføre og fra Sjusjøen og ned er det klister igjen."

Herlig...

Tar med engangsgrill, sitteunderlag og masse kvikklunsj jeg. Satser på å bli kjørt med snøscooter fra Midtfjellet:)

Under 24 timer igjen nå..

09.35 i morgen braker det løs. Jeg kjenner at jeg er litt spent, men det tror jeg gir seg når jeg står på startstreken. Det gjorde det i hvert fall under syklinga i fjor..

Bagen er pakket, skiene er preppa og glida av et smøreteam som har fungert tidligere i år og vannflaskene går ned på høykant. Avreise Rena: 14.37.

Lyst til å følge BirkenAlex i morgen? Send Birken 11573 til 1980 Da får du tider ved alle passeringer + sluttid. I tillegg kan du følge med på twitter.com/birkenalex. Der vil jeg oppdatere når jeg har tid og anledning.

Da avslutter jeg med å ønske Hauk0, pappa, Wilhelms1 og meg selv lykke til. Det tror jeg kan trengs for alle og enhver.

En ulykke kommer sjelden alene...

Som om ikke det var utfordring nok å skulle gå Birken fra før av, skal må jeg nå i tillegg fullføre med en forslått skulder og en vridning i en muskel i ryggen. Digg...

Jeg og venstreskulderen er fremdeles ikke blitt venner etter fredagens latterlige fall, og i dag var en av ryggmusklene lite fornøyd med hvordan jeg strakk meg etter mobilen på nattbordet - og har valgt å være vrien siden.

Jeg ser med andre ord ut som en tro kopi av bestemor når jeg skal ut og inn av bilen og ellers bøye og vri på kroppen. Men det positive er at så lenge ryggen er strak, så kjenner jeg lite. I tillegg har jeg tro på at den blir bra i løpet av natta - eller i verste fall i løpet av neste natt.

Skulderen ser ikke ut til å ville gi seg uansett hvor mange netter som går, så den kommer til å bli forsøkt holdt i sjakk av litt god gammeldags sportstape. Heldigvis så virker det dog å ha gått mer ut over golfsvingen og ikke stakearmen.

Så får vi se. Det ender vel med at jeg smører meg bort, og at kroppen generelt er for dårlig trent uansett.

Dette er vel en ålreit rygg å følge..

Om jeg så må gå Birken med én arm, så skal jeg uansett klare å henge på denne dama. Hun sier hun skal gå. Og fullføre. Jeg har mine tvil...

Her kunne Birken røket

Det skulle vært en siste langtur og gjennomkjøring før Birken og vi fikk både strålende solskinn og et par plussgrader. Akkurat slik det er meldt fra Rena til Lillehammer neste lørdag.

Plussgrader gir selvsagt utforinger på smørefronten, så vi forsøkte først med rødt. God glid - null feste, var fasiten. Første smørestopp ble altså 3-400 meter borti løypa. Men i det vi skulle banke på med klister kom løypemaskinen. "Nypreppa løyper! Glimrende!" vel.... Hvis noe virker for godt til å være sant, så er det gjerne det.

Vi prøvde noen meter til på rødt, men selv i nypreppa var det bakglatt. Dermed var det på med klister! Lærdom: klisterski i løyper som ikke har satt seg ennå, gir massive snøkladder under skiene. Og jeg kan garantere deg, Odd-Bjørn - 5 cm tykt snølag under skia er mye verre enn is i rubben. (bilder ligger under dette innlegget.)

Så etter å ha ødelagt noen hundre meter av løypa ble det ny smørestopp. Vi skrapte og skrapte for å få tilbake litt glid, men drømmen om bakglatte ski ble bare en våt drøm.

Så! I det vi var i ferd med å gi opp og snu, dukket en liten nypreppa hoppbakke opp i skråningen. Endelig litt moro.

Hauk0 faller på første, men får tellende bakkerekord i andre forsøk. Alexio faller på første og må gå for større fart i andreomgang. Forbanna lurt.. Resultatet ser dere i videoen øverst, og nå sitter jeg her som en skrøpelig gamling med en venstreskulder som er så stiv og vond at jeg ikke aner hvor jeg gjøre av den.

Dagens lærdom 2: Ikke hopp på kladdete langrennsski

Det ser med andre ord ut til at jeg må gå Birken på gamlemåten: med én stav...

Is i rubben...

Tredje smørestopp på 800 meter...

Birkebeinerbrød

Ok, det er et desperat forsøk, men det er i hvert fall et forsøk. Og de siste par ukene har det ikke vært mange forsøkene på å komme i Birken-form.

Derfor ble det i dag spist Birkebeinerbrød for alt det er verdt, og det kommer det til å bli de neste 11 dagene også.

I går innså jeg nemlig at jeg har begynt å havne i seriøs tidsnød og da EPO, blodoverføring og andre midler er ulovlig, så ble birken-brød beste alternativ. Ettersom innkjøpet ikke er avklart med ledelsen i Team VM-brød, så er jeg usikker på konsekvensene, men det får heller stå sin prøve.

Grunnen til at jeg nå har begynt å småsvette er gårsdagens gjennomgang av startlistene.

Jeg er plassert i pulje 17 - noe som innbærer starttid 09.35. Helt greit det, hadde det ikke vært for at jeg får Hauk0 jagende 15 minutter bak og pappa 20 minutter bak der igjen.

Ryktene går på at de to ikke har gjort annet enn å trene de siste to ukene og jeg er derfor stygt redd for at jeg sjanseløs på å holde unna. Skrekkscenario er at vi allerede etter 2-3 mil er blitt en trio, der jeg må slite ræva av meg for å holde meg på halen inn til Lillehammer.

Jeg har sagt det før og sier det igjen. Det kommer til å bli lange 54 km..

BirkenAlex bryter tausheten

Etter to dårlig treningsuker og en skandaleplassering i lørdagens renn har BirkenAlex i god Northug-ånd nektet å snakke med pressen.

Men etter stort press fra lagledelsen bryter han nå tausheten.

- Jeg tar selvkritikk. Masse selvkritikk. Både på rennet og oppførselen min, sier BirkenAlex til sin egen hjemmeside.

Det var etter en treningstur hjemme i Ski at 22-åringen gikk inn i sin egen boble. Etter å ha blitt frakjørt av teknikeren Kristian skyldte BirkenAlex på skiene og ga smøre-teamet det glatte lag. Det spesielle i situasjonen er at smøre-teamet bestod av han selv..

Verden raste sammen
Lørdag skulle han derimot rette opp inntrykket. Med startnummer 275 stilte han til start på Søre Ål-runden på Lillehammer. Det tidligere smøre-teamet hadde fått fyken og det var hentet inn proffassistanse fra G-Sport-Berntsen for å få skikkelige ski.

På startstreken vanket det derimot to store overraskelser for løperen, som stilte til start for Team VM-brød i OL-modus. Bakerst i pulje to sto plutselig tidligere omtalte Kristian. Skulle BirkenAlex bli fragått igjen?

I tillegg ble ikke musikkravet til speaker oppfylt. I stedet for Kings of Leons "Sex on fire" runget Bunfunk MCs "Freestyler" over høyttaleranlegget.

- Jeg ble helt satt ut. Jeg hadde endelig kommer over Wilhelmsen-spøkelset, og plutselig sto han der på startstreken igjen. Da det også ble spilt feil sang, rablet det for meg, sier BirkenAlex.

Allerede etter 500 meter hadde han mistet ryggen til både Berntsen og Kristian og dannet tidlig en baktropp med tre jenter.

- Jeg følte det gikk bra i starten, men da jeg trodde jeg nærmet meg halvgått løp dukket 10-kilometers-merket opp. Verden raste sammen. Jeg holdt på å bryte der og da, sier han.

Den mentale kortslutningen førte til at en av jentene rykket i fra. BirkenAlex klarte så aldri den ryggen igjen.

- Det må ha vært Marit Bjørgen, kommenterer han.

birkenalex.blogspot.com kan derimot motbevise den påstanden, da Rognes-jenta var tilstede i Vancouver.

Forbigått av Jevne
Det som derimot stemmer er at det ikke tok mer enn 4-5-6 km. før Erling Jevne hadde hentet inn de ti minuttene han startet bak BirkenAlex.

- Han kom togende i et vanvittig tempo. Noen minutter senere kom også min gode venn Jon Almaas (les tidligere innlegg) forbi. Der og da skjønte jeg at seieren kom til å glippe og jeg roet det hele ned. Gull eller ingenting, sier Ski-gutten.

Etter tre og en halv times gåing nærmet BirkenAlex seg skistadion igjen. Godt plassert i ryggen på to konkurrenter mobiliserte han de siste kreftene og la an til et BirkenAlex-rykk i den siste kneika opp før oppløpet.

- Det var perfekt timet. Jeg fikk fem-seks meter med en gang og hadde full kontroll. Men da jeg tittet opp, så var ikke målseglet der starten var!!

For målgang var plassert litt lengre oppi lia. 4-500 meter fra der starten gikk.

- Arrangørtabbe! raste BirkenAlex.


Fikk krampe
I det han må ned å tøye en krampe i den høyre leggen blir han forbigått i den siste svingen. BirkenAlex kaster seg på stavene og staker det han er god for. Ikke tal om at han skal tape en spurt.

"Og mot mål kommer startnummer 275 - enda en fra det tidligere omtalte Team VM-brød i OL-modus. Og der! På tiden 3.34.57 kaster han seg i mål i ren Northug-stil!" utbryter speakeren i det "Sex on fire" runger ut over stadion og BirkenAlex har vunnet spurten med en overlegen meter.

- Arrangørene er tilgitt. Det var et flott renn, et godt arrangement og en fin avslutningsgest fra speakeren, sier BirkenAlex.

Han er plutselig blid igjen. Like etter målgang finner han også ut at Wilhelmsen har gått i mål bare fire minutter tidligere. Da får det bare duge at Berntsen fullførte på knallsterke 2.29.03.

BirkenAlex gleder seg nok ikke til å skulle gå 14 km ekstra den 20. mars, men trøsten får være at mange mener at Søre Ål-runden er like tung å gå som Birkebeinerrennet. Det gjenstår å se..

Ullevålsseter - Sognsvann uten staver - med hare

Etter å ha kavet rundt med skøytestaver i to måneder nå, så var det på tide å skaffe seg noen litt kortere pinner for å få ordentlig trøkk på diagonalen. Dermed ble de gamle overlevert til lillebror og XXL kunne innkassere nærmere 700 kronarser da jeg hentet ut nye staver tidligere i dag.

Med en overraskende pigg B med på tur for andre dag på rad, bar det ut fra Sognsvann denne gang. BirkenAlex tok styring ut fra startblokkene, men slet med å tilvenne seg 10 cm kortere staver og hadde i begynnelsen problemer med å holde en overivrig B unna bakskiene.

Når derimot motbakkene begynte å få litt lengde, samtidig som BirkenAlex hadde fått taket på stavene, så var det bare å koble inn et ekstra gir og si takk og farvel til B. Utpå flatene kom han imidlertid tilbake og gikk opp i front for å dra inn mot Ullevålsseter.

Etter en kjapp kakao bar det utfor mot Sognsvann igjen. For de som lurer på hvordan det gikk med B i de første bakkene ned fra Ullevålsseter, så så det omtrent sånn ut:


Men etter å ha fått den avskylige snømannen på beina igjen holdt vi stø kurs hjemover. B i front som hare, mens BirkenAlex benyttet anledningen til å ligge i rygg og trene teknikk ved å gå uten staver hele veien.

Beina kommer til å få kjenne det morgen - men nå må alle midler tas i bruk for å innhente det altfor store forspranget til pappa.

En historisk dag

Å gjøre 11. februar til helligdag blir kanskje litt i overkant, men man bør definitivt sette et kryss i taket. 11.02.10 er nemlig blitt datoen da både Anders og Petter kom seg ut av morgenkåper, senger, tepper, dyner og det som verre er, for å trene.

Først fikk jeg med B på skitur i østmarka. Eller for å være rettferdig så var det faktisk hans eget forslag.

Etter å ha gått på en smell i løypene fra Skullerudstua sist lørdag, så var det ikke annet å gjøre enn å prøve igjen for å overvinne frykten. Akkurat som når Lund Svindal må sette utfor en bakke der han har falt stygt året før.

Og det gikk over all forventning. Vi gled lett gjennom den 15 kilometer lange runden. Eller det vil si, jeg gled - både forover og bakover, mens B gikk med spikerfeste både oppover og nedover...

Tiden? Litt uvisst, men fullt respektabel med tanke på at halve grupettoen besto av en mann som kun har hatt ski på beina én gang de siste årene. Nå ligger han derimot utslått på sofaen, mens det er dags for å få Petter til å røre litt på skrotten igjen. Han takket faktisk ja til å være med på fotballtrening i kveld. Kanskje kan han igjen spille seg til en plass som høyreback iført Ski-drakta??!

"Another Brink in the wall"

Det gikk bedre enn jeg håpet. Men verre enn jeg fryktet.

"Det gir ikke mening, sier du?"Joda, det gjør det.

For i dag gjorde jeg nemlig comeback i et skirenn. Ikke siden jeg gikk barnerenn på jobben til pappa for gode 15 år siden har jeg stilt meg startnummer på kassa. Men i dag var det dags igjen. 30 km Østmarksrunden - fellesstart.

Ja, litt spent var jeg. Hva kunne jeg forvente å gå på? Plotta meg inn et sted i underkant av tre timer.

Og det gikk jo glatt. Selv om jeg dannet baktroppen med ei litta jente og tre pensjonister var det godt driv på skiene. Ved runding etter 15 km hadde vi brukt 1.10.

På drikkestasjonen inne på stadion forsvant imidlertid hun som hadde fungert som hare. Nå var det BirkenAlex som skulle taue på pensjonistene. Men slik skulle det ikke bli..

Vel ute av stadion møter vi på nytt seks km med stigning, og "BrinkenAlex" går bokstavelig talt rett i veggen. Både psykisk og fysisk. Plutselig er både den ene, andre og tredje pensjonisten foran meg i bakken. Og mens jeg må gire ned, fortsetter de i samme tralten.

En periode ser det veldig stygt ut, men en flaske vann, et par nedoverbakker og en energibar senere, så er det igjen litt mer sprut i beina. Den ene pensjonisten blir innhentet og jeg krysser mållinja på 2.36.59. Bedre enn jeg hadde håpet.

Men hva hjelper vel det?

For på startstreken to og en halv time tidligere hadde jeg hatt min argeste Birken-konkurrent ved siden av meg. Dette var dagen da jeg og pappa skulle teste styrkeforholdet for første gang.

Jeg hadde regnet med at vi skulle ligge bak i bussen sammen i stund, før han sakte men sikkert skulle sige ifra og vinne på rutine. Et kalkulert tap, fra min side.

Men i stedet forsvinner han allerede i tredje bakken. Etter tre km. ser jeg ikke en gang ryggen hans lenger. I mål er jeg 34 minutter bak. Mye, mye verre enn fryktet.

BirkenAlex går noen tung treningsdager i møte...

(Kvikk)Lunsj med Jon Almaas

Tirsdag formiddag fikk Jon Almaas møte selveste BirkenAlex og Hauk0. Eller var det omvendt?

Uansett. I en trang, småsvett brakke på Kikut slo vi i hvert fall av en prat med Nytt på Nytt-sjefen, spiste et par kvikklunsj og fikk med oss noen raske Birkentips.

"Blir vel en 30 km det. Akkurat til Kvarstad det - der andre del av oppoverbakkene begynner. Dere bør nok ha noen turer på fire og en halv, fem mil - hvis ikke så blir de bakkene tunge." sier Almaas når vi forteller at vi i dag er ute og går Frognerseteren-Kikut-Ullevålseter-Sognsvann - og skal debutere i Birken senere i år.

Også vi som begynte å kjenne det allerede på vei inn til Kikut...

Men Almaas'n er visst ikke i knallform selv heller.

"Nei, den er ikke veldig bra om dagen..Og det blir ikke noe Birken på meg i år hvis ikke den blir god nok." innrømmer han.

I et lite sekund leker jeg med tanken om å utfordre Almaas til duell; Førstemann hjem til Sognsvann. Men det er før jeg får svaret på hva han gjør Birken på.

"Rundt 3.30.."

Snakkes a...

Vi sender Jon foran oss i løypa. Det ville jo uansett vært slemt å slå en som ligger nede. Han fikk jo tross alt grisejuling av Ingrid Stenvold i fjorårets Birkebeinerrenn :)

Legg spesielt merke til New Energyene Almaas har teipet på skuldrene. Definitivt mye å lære av denne mannen.

Pass deg, Northug!

Okey. Han skal få gå i fred og ro nå i Vancouver, men om fire år holder det ikke slå en gammel mann som Thomas Alsgaard med et drøyt minutt på 15 km., Petter. Da må du opp med tempo, for å hinder BirkenAlex i å ta gull.

I hvert fall hvis Berntsen fortsetter å pushe meg rundt i løypene i Drøbak, i det tempoet han gjorde i det. (At han ikke skal gå Birken på ski, er helt latterlig...)

Makan!

Bernts: "Vi kjører intervaller. Fire runder (a 3 km.) med to minutter pause mellom hver. Jeg kjører på 85% puls."

"Greit" svarer jeg eplekjekt, før jeg skjønner hva han har sagt. At vi skal kjøre runder på 85% av hans puls, betyr at må ligge på en 140-150% for å holde følge.... Men det er for sent. Berntsen er allerede på vei nedover bakken og jeg må bare kaste meg på stavene.

Heldigvis har jeg bedre gli, og sklir elegant opp på siden av Bernts både i bunn av den første og andre bakken. Men så begynner det å skorte på kreftene. Jeg biter meg fast, men ryggen forsvinner bare lenger og lenger foran og med tre motbakker på rappen så tar glepptakene knekken på meg.

På andrerunden er jeg frakjørt allerede før den andre nedoverbakken. Innsatsen og viljen er der, men teknikken er nå totalt fraværende. Det blir en sliterunde.

På tredjerunden er Berntsen borte allerede før jeg får startet. Jommen sa jeg hare... Nå er teknikken på plass igjen, men innsatsen og viljen er borte. Det blir en seig runde i nærmest turtempo.

Jeg går aldri ut på fjerderunden. Berntsen henter meg inn med en runde og det er på tide å finne bilen..

Godt at det fremdeles er 57 dager til Birken. Og fire år og ca 20 dager OL i Russland..

bakglatt.no

Dagens erfaring 1: Smøreegenskapene er ikke verdensklasse. Vurderer nettkurs, eller ansettelse av privat smører.

Dagens erfaring 2: Det er ikke lyst nok til å gå på ski kl. 07.35 om morgningen. Vurderer å stå opp senere i morgen...

Dagens erfaring 3: Det er jævlig kjipt å bare ha nedoverbakke den ene veien, og så bare ha motbakke hjem igjen. Har allerede bestemt at det blir annen løype neste gang.

Teknisk: Det blir lange 54 km...

Form: Ukjent

Nå begynner jeg å komme på hæla

Våkner til følgende MMS i dag:



















"Da er jeg klar for en skitur i marka. Og du?"

Jeg skjønner ikke helt hva som har truffet meg. Kroppen er støl etter gårsdagens tur på Elixia og når jeg ser på klokka så skjønner jeg at jeg har sovet litt lengre enn planlagt - igjen...

Jeg må se på MMS'en igjen. Faen, han er ivrig!! Min første tanke er at nå begynner jeg virkelig å komme på hæla, og er i ferd med å styrte ut av senga for å rekke en treningsrunde før jobb. Men dyna holder meg igjen og jeg slår meg til ro med at han sikkert bare går en kort rolig runde..

Etter litt sløving på nettet, og en treg frokost, skjønner jeg hvor feil jeg kunne ta, når dagens andre MMS tikker inn:



















"Mariholtet sportsstue. Har gått ca. 2 mil. Og er halvveis."

Nå ER jeg virkelig på hæla! Ordentlig i bakleksa har jeg havna nå. Pappa kommer til å lage hakkemat av meg på Birken, hvis dette fortsetter.

Nei, nå blir det ut å gå i kø i nordmarka i morgen..

Tre skiturer og eget smøreteam

På tide å børste støv av siden her igjen...

Det er ikke til å skyve under en stol at treningen jeg har lagt bak meg den siste måneden ikke er mye å skryte av, men jeg har heldigvis fått utrettet noe fornuftig den siste tiden.

Etter fjorårets sesong satte jeg bort skiene mine på et "skihotell" på Siggerud, i håp om at de skulle komme nyrensede og ferdigpreppa tilbake før årets sesong. Men den gang ei. Midt i desember'09 dukker skihotellets eier opp på døra hjemme hos mor i Ski, med skiene. Litt sjokkert blir jeg når jeg ser at klisteret, fullt av granbar, fremdeles sitter godt på sålene under begge skiene.

Da er det selvsagt bare en ting å gjøre, og det er å sette sammen sitt eget smøreteam. Dermed bar det opp i smørebua på Finstad der far måtte frem med julegavene (klisterfjerner, skrape og glider) for å få renska plankene.

Ettersom jeg ikke vet hva slags treningsgrunnlag Hauken har om dagen, så ser jeg på pappa som min sterkeste utforder i Birken pr. dags dato, og jeg tenkte derfor det var sjakktrekk å la han stå nede i en trang bod, fullt av glidergasser og annen skit som gjør at han blir litt mer tungpusta. Fullt så rutinert var det nok ikke å dra fra skiene uten tilsyn, når det er en av konkurrentene som arbeider med dem. For alt jeg vet så kan han ha lagt et tynt gruslag under voksen...

Uansett så så i hvert fall skiene ok ut da jeg hentet dem, og jeg mistenker han faktisk for å ha gjort en ærlig jobb. Og det er da jeg begynner å lure. Er han så selvsikker på egen form og treningsgrunnlag at han ikke trenger å sabotere for meg?! Kanskje burde jeg kjøpt skibriller som dogger, i julegave til han allikevel...

Som den erfarne? treningsmannen jeg er, så vet jeg at man ikke skal åpne sesongen med for hard trening. Derfor ble årets juleferie åpnet med 4-5 dagers lett snømåking, før det bar opp på Venabygdsfjellet.

Ingenting er som å starte skisesongen med tre dager i sola på fjellet. Og det er her mitt smøreteam blir komplett. Lille nyttårsaften var det duket for sesongens første skitur og godeste Henrik Berntsen måtte trå som smører. Akkurat slik han fungerte som mekaniker før sykkel-Birken i fjor høst.

Uten at jeg skal være for sikker, så tror jeg det ble to lag med blått og et tynt lag med blå extra oppå. Skiene satt, men teknikken var det så der med.

Fire mann, to i elegant diagonalgang - to med stabbeste turteknikk, dro deretter ut på tur. Uten verken mat eller drikke...Det anbefales ikke, når du ender opp med å gå 25 km...

Men jeg velger å fokusere på lyspunktene. Teknisk sett er det mye å hente, men toppnivået er ganske høyt. Jeg kan forsere en bakke som Frode Estil, men i nedoverbakken like etter, på gelébein, ender det da ofte med klønete fall. Men ett fall på 25 km velger jeg å se som positivt. Med samme gjennomsnitt i Birken, vil jeg bli nødt til å spise snø kun to ganger! Den generelle utholdenhetsformen trenger vi egentlig ikke snakke om ennå, men jeg kan avsløre at det er mye å jobbe med på de 65 dagene som gjenstår til 20. mars...

Dag to på fjellet ble tilbrakt på Kvitfjell, der telemarksskiene fikk kjørt seg. De fikk faktisk så hard medfart at vaieren på den ene bindingen røyk tvers av. Moro for unga...!

Dag tre var det dermed på med langrennsskiene igjen og duket for tempoetappe. Hvor langt vi gikk aner jeg ikke, men vi ble klokka inn på 42 minutter.. Først i mål? BirkenAlex! Hvorfor? Fordi han er sleipere enn Northug...

Etter å ha spilt sliten i store deler av rennet, ligget helt bakerst og latt Panser, Perry og Bernts dra i bakkene, smelte BirkenAlex uventet til på toppen av den siste bakken og langet ut de siste parhundre meterne til mål. Syra, blodsmaken i munn og hjertepumpa hadde for alvor meldt seg da den siste utforkjøringen inn på "stadion" kom, men med lavt tyngdepunkt og vilje holdt jeg med oppreist denne gang.

Perry hadde skjønt alvoret for sent og måtte nøye seg med sølv. Panser fikk først fart på skiene da han ble innhentet av Perry, mens Berntsen aldri virket å skjønne alvoret og måtte ta til takke med plassen utenfor pallen.

Vel hjemme igjen har det blitt en eneste tur - på golfbanen på Oppegård for en drøy uke siden. I gode 18 minus, med to mildt sagt klønete fall og dårlig preppa løype, så er det egentlig ikke mye positivt å hente ut av den runden.

Ryktene går nå på at far har fått kjørt gode økter i marka og begynner å planlegge lengre turer i helgene. Når det gjelder Hauken så vet jeg lite, men jeg har fått for øret at alt snakket om slalåm og afterski i Alpene egentlig bare er cover for en hard treningsuke i perfekte trikkeskinnespor i høyden.

For å måle krefter utforder jeg derfor både pappa, Hauk0 og alle andre til 30 km klassisk i Østmarksrunden lørdag 6. februar. Grini-gutten er du klar? Det er lov å gå 15 km og...