Ullevålsseter - Sognsvann uten staver - med hare

Etter å ha kavet rundt med skøytestaver i to måneder nå, så var det på tide å skaffe seg noen litt kortere pinner for å få ordentlig trøkk på diagonalen. Dermed ble de gamle overlevert til lillebror og XXL kunne innkassere nærmere 700 kronarser da jeg hentet ut nye staver tidligere i dag.

Med en overraskende pigg B med på tur for andre dag på rad, bar det ut fra Sognsvann denne gang. BirkenAlex tok styring ut fra startblokkene, men slet med å tilvenne seg 10 cm kortere staver og hadde i begynnelsen problemer med å holde en overivrig B unna bakskiene.

Når derimot motbakkene begynte å få litt lengde, samtidig som BirkenAlex hadde fått taket på stavene, så var det bare å koble inn et ekstra gir og si takk og farvel til B. Utpå flatene kom han imidlertid tilbake og gikk opp i front for å dra inn mot Ullevålsseter.

Etter en kjapp kakao bar det utfor mot Sognsvann igjen. For de som lurer på hvordan det gikk med B i de første bakkene ned fra Ullevålsseter, så så det omtrent sånn ut:


Men etter å ha fått den avskylige snømannen på beina igjen holdt vi stø kurs hjemover. B i front som hare, mens BirkenAlex benyttet anledningen til å ligge i rygg og trene teknikk ved å gå uten staver hele veien.

Beina kommer til å få kjenne det morgen - men nå må alle midler tas i bruk for å innhente det altfor store forspranget til pappa.

En historisk dag

Å gjøre 11. februar til helligdag blir kanskje litt i overkant, men man bør definitivt sette et kryss i taket. 11.02.10 er nemlig blitt datoen da både Anders og Petter kom seg ut av morgenkåper, senger, tepper, dyner og det som verre er, for å trene.

Først fikk jeg med B på skitur i østmarka. Eller for å være rettferdig så var det faktisk hans eget forslag.

Etter å ha gått på en smell i løypene fra Skullerudstua sist lørdag, så var det ikke annet å gjøre enn å prøve igjen for å overvinne frykten. Akkurat som når Lund Svindal må sette utfor en bakke der han har falt stygt året før.

Og det gikk over all forventning. Vi gled lett gjennom den 15 kilometer lange runden. Eller det vil si, jeg gled - både forover og bakover, mens B gikk med spikerfeste både oppover og nedover...

Tiden? Litt uvisst, men fullt respektabel med tanke på at halve grupettoen besto av en mann som kun har hatt ski på beina én gang de siste årene. Nå ligger han derimot utslått på sofaen, mens det er dags for å få Petter til å røre litt på skrotten igjen. Han takket faktisk ja til å være med på fotballtrening i kveld. Kanskje kan han igjen spille seg til en plass som høyreback iført Ski-drakta??!

"Another Brink in the wall"

Det gikk bedre enn jeg håpet. Men verre enn jeg fryktet.

"Det gir ikke mening, sier du?"Joda, det gjør det.

For i dag gjorde jeg nemlig comeback i et skirenn. Ikke siden jeg gikk barnerenn på jobben til pappa for gode 15 år siden har jeg stilt meg startnummer på kassa. Men i dag var det dags igjen. 30 km Østmarksrunden - fellesstart.

Ja, litt spent var jeg. Hva kunne jeg forvente å gå på? Plotta meg inn et sted i underkant av tre timer.

Og det gikk jo glatt. Selv om jeg dannet baktroppen med ei litta jente og tre pensjonister var det godt driv på skiene. Ved runding etter 15 km hadde vi brukt 1.10.

På drikkestasjonen inne på stadion forsvant imidlertid hun som hadde fungert som hare. Nå var det BirkenAlex som skulle taue på pensjonistene. Men slik skulle det ikke bli..

Vel ute av stadion møter vi på nytt seks km med stigning, og "BrinkenAlex" går bokstavelig talt rett i veggen. Både psykisk og fysisk. Plutselig er både den ene, andre og tredje pensjonisten foran meg i bakken. Og mens jeg må gire ned, fortsetter de i samme tralten.

En periode ser det veldig stygt ut, men en flaske vann, et par nedoverbakker og en energibar senere, så er det igjen litt mer sprut i beina. Den ene pensjonisten blir innhentet og jeg krysser mållinja på 2.36.59. Bedre enn jeg hadde håpet.

Men hva hjelper vel det?

For på startstreken to og en halv time tidligere hadde jeg hatt min argeste Birken-konkurrent ved siden av meg. Dette var dagen da jeg og pappa skulle teste styrkeforholdet for første gang.

Jeg hadde regnet med at vi skulle ligge bak i bussen sammen i stund, før han sakte men sikkert skulle sige ifra og vinne på rutine. Et kalkulert tap, fra min side.

Men i stedet forsvinner han allerede i tredje bakken. Etter tre km. ser jeg ikke en gang ryggen hans lenger. I mål er jeg 34 minutter bak. Mye, mye verre enn fryktet.

BirkenAlex går noen tung treningsdager i møte...

(Kvikk)Lunsj med Jon Almaas

Tirsdag formiddag fikk Jon Almaas møte selveste BirkenAlex og Hauk0. Eller var det omvendt?

Uansett. I en trang, småsvett brakke på Kikut slo vi i hvert fall av en prat med Nytt på Nytt-sjefen, spiste et par kvikklunsj og fikk med oss noen raske Birkentips.

"Blir vel en 30 km det. Akkurat til Kvarstad det - der andre del av oppoverbakkene begynner. Dere bør nok ha noen turer på fire og en halv, fem mil - hvis ikke så blir de bakkene tunge." sier Almaas når vi forteller at vi i dag er ute og går Frognerseteren-Kikut-Ullevålseter-Sognsvann - og skal debutere i Birken senere i år.

Også vi som begynte å kjenne det allerede på vei inn til Kikut...

Men Almaas'n er visst ikke i knallform selv heller.

"Nei, den er ikke veldig bra om dagen..Og det blir ikke noe Birken på meg i år hvis ikke den blir god nok." innrømmer han.

I et lite sekund leker jeg med tanken om å utfordre Almaas til duell; Førstemann hjem til Sognsvann. Men det er før jeg får svaret på hva han gjør Birken på.

"Rundt 3.30.."

Snakkes a...

Vi sender Jon foran oss i løypa. Det ville jo uansett vært slemt å slå en som ligger nede. Han fikk jo tross alt grisejuling av Ingrid Stenvold i fjorårets Birkebeinerrenn :)

Legg spesielt merke til New Energyene Almaas har teipet på skuldrene. Definitivt mye å lære av denne mannen.