Tre skiturer og eget smøreteam

På tide å børste støv av siden her igjen...

Det er ikke til å skyve under en stol at treningen jeg har lagt bak meg den siste måneden ikke er mye å skryte av, men jeg har heldigvis fått utrettet noe fornuftig den siste tiden.

Etter fjorårets sesong satte jeg bort skiene mine på et "skihotell" på Siggerud, i håp om at de skulle komme nyrensede og ferdigpreppa tilbake før årets sesong. Men den gang ei. Midt i desember'09 dukker skihotellets eier opp på døra hjemme hos mor i Ski, med skiene. Litt sjokkert blir jeg når jeg ser at klisteret, fullt av granbar, fremdeles sitter godt på sålene under begge skiene.

Da er det selvsagt bare en ting å gjøre, og det er å sette sammen sitt eget smøreteam. Dermed bar det opp i smørebua på Finstad der far måtte frem med julegavene (klisterfjerner, skrape og glider) for å få renska plankene.

Ettersom jeg ikke vet hva slags treningsgrunnlag Hauken har om dagen, så ser jeg på pappa som min sterkeste utforder i Birken pr. dags dato, og jeg tenkte derfor det var sjakktrekk å la han stå nede i en trang bod, fullt av glidergasser og annen skit som gjør at han blir litt mer tungpusta. Fullt så rutinert var det nok ikke å dra fra skiene uten tilsyn, når det er en av konkurrentene som arbeider med dem. For alt jeg vet så kan han ha lagt et tynt gruslag under voksen...

Uansett så så i hvert fall skiene ok ut da jeg hentet dem, og jeg mistenker han faktisk for å ha gjort en ærlig jobb. Og det er da jeg begynner å lure. Er han så selvsikker på egen form og treningsgrunnlag at han ikke trenger å sabotere for meg?! Kanskje burde jeg kjøpt skibriller som dogger, i julegave til han allikevel...

Som den erfarne? treningsmannen jeg er, så vet jeg at man ikke skal åpne sesongen med for hard trening. Derfor ble årets juleferie åpnet med 4-5 dagers lett snømåking, før det bar opp på Venabygdsfjellet.

Ingenting er som å starte skisesongen med tre dager i sola på fjellet. Og det er her mitt smøreteam blir komplett. Lille nyttårsaften var det duket for sesongens første skitur og godeste Henrik Berntsen måtte trå som smører. Akkurat slik han fungerte som mekaniker før sykkel-Birken i fjor høst.

Uten at jeg skal være for sikker, så tror jeg det ble to lag med blått og et tynt lag med blå extra oppå. Skiene satt, men teknikken var det så der med.

Fire mann, to i elegant diagonalgang - to med stabbeste turteknikk, dro deretter ut på tur. Uten verken mat eller drikke...Det anbefales ikke, når du ender opp med å gå 25 km...

Men jeg velger å fokusere på lyspunktene. Teknisk sett er det mye å hente, men toppnivået er ganske høyt. Jeg kan forsere en bakke som Frode Estil, men i nedoverbakken like etter, på gelébein, ender det da ofte med klønete fall. Men ett fall på 25 km velger jeg å se som positivt. Med samme gjennomsnitt i Birken, vil jeg bli nødt til å spise snø kun to ganger! Den generelle utholdenhetsformen trenger vi egentlig ikke snakke om ennå, men jeg kan avsløre at det er mye å jobbe med på de 65 dagene som gjenstår til 20. mars...

Dag to på fjellet ble tilbrakt på Kvitfjell, der telemarksskiene fikk kjørt seg. De fikk faktisk så hard medfart at vaieren på den ene bindingen røyk tvers av. Moro for unga...!

Dag tre var det dermed på med langrennsskiene igjen og duket for tempoetappe. Hvor langt vi gikk aner jeg ikke, men vi ble klokka inn på 42 minutter.. Først i mål? BirkenAlex! Hvorfor? Fordi han er sleipere enn Northug...

Etter å ha spilt sliten i store deler av rennet, ligget helt bakerst og latt Panser, Perry og Bernts dra i bakkene, smelte BirkenAlex uventet til på toppen av den siste bakken og langet ut de siste parhundre meterne til mål. Syra, blodsmaken i munn og hjertepumpa hadde for alvor meldt seg da den siste utforkjøringen inn på "stadion" kom, men med lavt tyngdepunkt og vilje holdt jeg med oppreist denne gang.

Perry hadde skjønt alvoret for sent og måtte nøye seg med sølv. Panser fikk først fart på skiene da han ble innhentet av Perry, mens Berntsen aldri virket å skjønne alvoret og måtte ta til takke med plassen utenfor pallen.

Vel hjemme igjen har det blitt en eneste tur - på golfbanen på Oppegård for en drøy uke siden. I gode 18 minus, med to mildt sagt klønete fall og dårlig preppa løype, så er det egentlig ikke mye positivt å hente ut av den runden.

Ryktene går nå på at far har fått kjørt gode økter i marka og begynner å planlegge lengre turer i helgene. Når det gjelder Hauken så vet jeg lite, men jeg har fått for øret at alt snakket om slalåm og afterski i Alpene egentlig bare er cover for en hard treningsuke i perfekte trikkeskinnespor i høyden.

For å måle krefter utforder jeg derfor både pappa, Hauk0 og alle andre til 30 km klassisk i Østmarksrunden lørdag 6. februar. Grini-gutten er du klar? Det er lov å gå 15 km og...